Metoder for å bestemme plasseringen av skade på kabellinjer

Ved kabellinjefeil bestemmes feilsonen på forhånd, deretter bestemmes og identifiseres feilens plassering ved bruk av, avhengig av feilens art, induksjon, akustisk, kontur, kapasitiv, puls eller oscillerende utladning. (fig. 1 og 2).

Induksjonsmetode (se fig. 1, a) brukes i tilfelle isolasjonsbrudd mellom to eller tre ledninger av kabelen og lav overgangsmotstand på skadestedet. Metoden er basert på prinsippet om å fange et signal på jordoverflaten når en strøm på 15–20 A med en frekvens på 800–1000 Hz går gjennom kabelen. Når du lytter til kabelen, høres en lyd (den høyeste er over skadestedet og avtar kraftig bak skadestedet).

For søk brukes en enhet av typen KI-2M og andre, en lampegenerator 1000 Hz med en utgangseffekt på 20 VA (type VG-2) for kabler opptil 0,5 km lange, en maskingenerator (type GIS-2) ) 1000 Hz, med en effekt på 3 kVA (for kabler opptil 10 km).Induksjonsmetoden bestemmer også ruten til kabellinjen, dybden på kabelen og plasseringen av kontaktene.

Ris. 1. Metoder (diagrammer) for å bestemme plasseringen av en kabellinjefeil: a — induksjon, b — akustisk, c — sløyfe, d — kapasitiv

Ris. 2. Bildet på skjermen til ICL-enheten på skadestedet i kabelledningen: a — med kortslutning av kabelkjernene, b — med brudd i kabelkjernene.

En akustisk metode (se fig. 1, b) benyttes for å bestemme direkte på banen hvor alle typer skader på kabelledningen er, forutsatt at det på dette stedet lages en lydbom, som oppfattes på jordoverflaten vha. en akustisk enhet. For å skape en elektrisk utladning på stedet for en kabelfeil, må det være et gjennomgående hull dannet ved brenning av kabelen fra et gassturbinanlegg, samt tilstrekkelig overgangsmotstand til å danne en gnilutladning. Gnistutladninger skapes av en pulsgenerator og oppfattes av en lydvibrasjonsmottaker som AIP-3, AIP-Zm, etc.

En tilbakemeldingsmetode (se fig. 1, c) brukes i tilfeller der en kjerne med skadet isolasjon ikke har brudd, en av de intakte kjernene har god isolasjon, og verdien av transientmotstanden ved skadepunktet ikke overstige 5 kOhm. Hvis det er nødvendig å redusere verdien av transientmotstanden, brennes isolasjonen med en kenotron eller en gassrørinstallasjon. Kretsen drives av et batteri, og med høye transientmotstander av et BAS-60 eller BAS-80 tørrbatteri.For å fastslå feilens plassering kobles en uskadet kjerne til den skadede i den ene enden av kabelen, og i den andre enden kobles en målebro med galvanometer drevet av et batteri eller batteri til disse kjernene. Balansering av broen, plasseringen av feilen bestemmes ved hjelp av formelen

der Lx er avstanden fra målestedet til skadestedet, m, L - lengden på kabelledningen (hvis linjen består av kabler med forskjellige tverrsnitt, reduseres lengden til ett tverrsnitt tilsvarende tverrsnittet av det største segmentet fra kabelen), m, R1, R2 — motstanden til broens armer, Ohm.

Avviket til enhetens pil i motsatt retning når du endrer endene på ledningene som kobler enheten til kjernen, indikerer at feilen er lokalisert helt i begynnelsen av kabelen på siden av målepunktet.

Kapasitiv metode (se fig. 1, d) bestemmer avstanden til feilstedet når kabelkjernene er brutt i kontaktene. Når en kjerne er brutt, måles dens kapasitet C1 først fra den ene enden og deretter beholderen C2 samme kjerne fra den andre enden deles lengden på kabelen i forhold til de resulterende kapasitansene og avstanden til feilstedet lx bestemmes ved hjelp av formelen

Ved solid jording av en skadet kjerne, måles kapasitansen til en seksjon og hele kjernen fra den ene enden, og deretter bestemmes avstanden til feilstedet av formelen

Hvis kapasitansen C1 til den ødelagte kjernen bare kan måles fra den ene enden, og de andre kjernene har fast jord, kan avstanden til feilstedet bestemmes av formelen

hvor B.o — spesifikk kapasitans til en leder for en gitt kabel, tatt fra tabellene over kabelkarakteristikker.

For måling med den kapasitive metoden brukes generatorer med en frekvens på 1000 Hz og broer: likestrøm (kun med rent brudd i ledningene) og vekselstrøm (med rene brudd i ledningene og med transiente motstander på 5 kΩ og høyere) ).

Pulsmetoden (se fig. 2) bestemmer plasseringen og arten av skaden. Metoden er basert på måling av tidsintervallet av ICL-enheten Tx, μs, mellom øyeblikket for påføring av pulsen og ankomsten av dens refleksjon, bestemt av likheten

hvor n – antall skalamerker på skjermen til ICL-enheten,

° C — skalaskilleverdien er lik 2 μs.

Avstand lx fra begynnelsen av linjen til plasseringen av feilen etableres ved å ta forplantningshastigheten v til pulsen langs kabelen lik 160 m / μs, i henhold til formelen

Oscillerende utladningsmetode Den brukes til å oppdage "flytende" isolasjonsrevner som oppstår i kabelgjennomføringer på grunn av dannelsen av hulrom i dem under testen, som spiller rollen som gnistgap. For å bestemme plasseringen av skaden, påføres spenningen fra kenotroninstallasjonen til den skadede kjernen, og i henhold til avlesningene til enheten (EMKS-58, etc.), bestemmes avstanden til skadestedet.