Spenningsindikatorer

Spenningsindikatorer er bærbare enheter designet for å kontrollere tilstedeværelse eller fravær av spenning på strømførende deler. En slik kontroll er nødvendig, for eksempel ved arbeid direkte på frakoblede spenningsførende deler, ved overvåking av helsen til elektriske installasjoner, ved feilsøking i en elektrisk installasjon, kontroll av en elektrisk krets, etc.

I alle disse tilfellene kreves det kun tilstedeværelse eller fravær av spenning, men ikke verdien, som vanligvis er kjent.

Alle indikatorer har et lyssignal, hvis belysning indikerer tilstedeværelsen av spenning på den testede delen eller mellom de testede delene. Referanser er tilgjengelig for elektriske installasjoner opp til 1000 V og høyere.

Indikatorer beregnet for elektriske installasjoner opp til 1000 V er delt inn i to-polet og en-polet.

Bipolare indikatorer krever berøring av to deler av den elektriske installasjonen, mellom hvilke det er nødvendig å bestemme tilstedeværelse eller fravær av spenning.Driftsprinsippet deres er gløden til en neon- eller glødelampe (ikke mer enn 10 W) når en strøm flyter gjennom den på grunn av potensialforskjellen mellom de to delene av den elektriske installasjonen som pekefingeren berører. Forbruker lav strøm - fra brøkdeler til flere milliampere, gir lampen et stabilt og klart lyssignal, og sender ut et oransje-rødt lys.

Etter at utladningen oppstår, øker strømmen i lampekretsen gradvis, d.v.s. motstanden til lampen ser ut til å avta, noe som til slutt får lampen til å svikte. For å begrense strømmen til en normal verdi kobles en motstand i serie med lampen.

Bipolare indikatorer kan brukes i både AC- og DC-installasjoner. Med vekselstrøm kan imidlertid metalldelene av pekeren - lampebasen, ledningen, sonden - skape en kapasitans til jord eller andre faser av den elektriske installasjonen som er tilstrekkelig til at når bare én sonde berører fasen, vil neonlampen pekeren lyser. For å eliminere dette fenomenet er kretsen supplert med en shuntmotstand som slår av neonlampen og har en motstand lik tilleggsmotstanden.

Enpolede indikatorer krever berøring av kun én spenningsførende del som testes. Forbindelsen til bakken er gitt gjennom at menneskekroppen kommer i kontakt med pekefingeren. I dette tilfellet overstiger ikke strømmen 0,3 mA.

Enkeltpolede indikatorer er vanligvis laget i form av en automatisk penn, hvis det, laget av isolerende materiale og med et inspeksjonshull, er en signallampe og en motstand; på den nedre enden av kroppen er en metallsonde, og på den øvre enden er en flat metallkontakt som operatøren berører med en finger.

Den enpolede indikatoren kan bare brukes i AC-installasjoner, fordi med likestrøm lyser ikke lampen selv når spenning er tilstede. Det anbefales for bruk ved kontroll av sekundære svitsjekretser, bestemmelse av fasetråd i elektriske målere, lampeholdere, brytere, sikringer, etc.

Når du bruker spenningsindikatorer opp til 1000 V, kan du klare deg uten sikkerhetsinnretninger.

Sikkerhetsforskrifter forbyr bruk av såkalt testlampe i stedet for spenningsindikator - en lampe med glødetråd skrudd inn i en stikkontakt lastet med to korte ledninger Dette forbudet skyldes at hvis lampen ved et uhell slås på kl. en spenning høyere enn beregnet, eller hvis den treffer en hard gjenstand, kan pæren sprekke og operatøren kan bli skadet som et resultat.

Indikatorer for elektriske installasjoner med en spenning på mer enn 1000 V, også kalt høyspenningsindikatorer (HVD), fungerer etter prinsippet om gløden til en neonlampe når en kapasitiv strøm flyter gjennom den, dvs. ladestrøm til en kondensator koblet i serie med en lyspære. Disse viserene er kun egnet for AC-installasjoner og bør kun benyttes på én fase.

Utformingen av indikatorene er forskjellig, men UVN har alltid tre hoveddeler: arbeider, bestående av et hus, signallampe, kondensator, etc., isolerende, som gir isolasjon av operatøren fra strømførende deler og laget av isolasjonsmaterialer, en håndtak, designet for å holde indikatoren.

Dielektriske hansker bør brukes ved bruk av UVN.Hver gang før bruk av UVN, er det nødvendig å inspisere det eksternt for å sikre at det ikke er noen ytre skader og for å kontrollere at det fungerer korrekt, dvs. evne til å signalisere.

En slik kontroll foretas ved å bringe pekersonden nærmere spenningsførende deler av det elektriske anlegget som åpenbart er spenningssatt. Den kan sjekkes for brukbarhet og ved hjelp av spesielle høyspentkilder, samt ved hjelp av et megohmmeter og til slutt ved å bringe pekersonden nærmere tennpluggen til en kjørende bil eller motorsykkel.

Det er forbudt å jorde pekerne, fordi selv uten jording gir de et tydelig nok signal, i tillegg kan jordingsledningen forårsake en ulykke ved å berøre strømførende deler.

I noen situasjoner der kapasitansen til pekeren til jordede objekter er veldig liten (for eksempel når du arbeider på trestolper av luftledninger), må spenningspekeren jordes.