Utvikling av solenergi i verden
Solenergi brukes som en kilde til både elektrisk og termisk energi. Den er miljøvennlig og det genereres ingen skadelige utslipp under konverteringen. Denne relativt nye måten å generere elektrisitet på utviklet seg raskt på midten av 2000-tallet, da EU-landene begynte å implementere politikk for å redusere avhengigheten av hydrokarboner for elektrisitetsproduksjon. Et annet mål var å redusere klimagassutslippene. I løpet av disse årene begynte kostnadene for å produsere solcellepaneler å synke og effektiviteten deres begynte å øke.
De mest gunstige når det gjelder lengden på dagslystimer og strømmen av sollys gjennom året er tropiske og subtropiske klimasoner. På tempererte breddegrader er sommersesongen den mest gunstige, og når det gjelder ekvatorialsonen, er overskyet midt på dagen en negativ faktor for det.
Konvertering av solenergi til elektrisitet kan utføres gjennom en mellomliggende termisk prosess eller direkte - gjennom solcelleomformere… Fotovoltaiske stasjoner leverer elektrisitet direkte til nettet eller tjener som en kilde til autonom kraft for brukeren. Solvarmeanlegg brukes hovedsakelig til å skaffe termisk energi ved å varme opp ulike varmebærere, som vann og luft.
Fra og med 2011 produserte alle solkraftverk i verden 61,2 milliarder kilowattimer elektrisitet, tilsvarende 0,28 % av verdens totale elektrisitetsproduksjon. Dette volumet kan sammenlignes med halvparten av elektrisitetsproduksjonen i vannkraftverk i Russland. Mesteparten av verdens solcellekapasitet er konsentrert i et lite antall land: i 2012 hadde 7 ledende land 80 % av den totale kapasiteten. Industrien utvikler seg raskest i Europa, hvor 68 % av verdens installerte kapasitet er konsentrert. På førsteplass kommer Tyskland, som (i 2012) står for om lag 33 % av den globale kapasiteten, etterfulgt av Italia, Spania og Frankrike.
I 2012 utgjorde den installerte kapasiteten til solcelleanlegg over hele verden 100,1 GW, som er mindre enn 2 % av totalen til den globale elektrisitetsindustrien. I perioden fra 2007 til 2012 økte dette volumet 10 ganger.
I Kina, USA og Japan ble solenergikapasiteten utplassert på 7-10 GW. De siste årene har solenergi utviklet seg spesielt raskt i Kina, hvor den totale kapasiteten til solcelleanlegg i landet har økt 10 ganger på 2 år — fra 0,8 GW i 2010 til 8,3 GW i 2012. Nå står Japan og Kina for 50 % av det globale solenergimarkedet. Kinas intensjon er å skaffe 35 GW elektrisitet fra solcelleinstallasjoner i 2015.Dette skyldes den stadig økende etterspørselen etter energi, samt behovet for å kjempe for et renere miljø som lider under forbrenning av fossilt brensel.
Japans totale solkraftverkskapasitet vil nå 100 GW innen 2030, ifølge prognoser fra Japan Photovoltaic Association.
På mellomlang sikt planlegger India å øke kapasiteten til solcelleinstallasjoner med 10 ganger, det vil si fra 2 GW til 20 GW. Prisen på solenergi i India har allerede nådd nivået på 100 dollar per 1 megawatt, som kan sammenlignes med energien som oppnås i landet fra importert kull eller gass.
Bare 30 prosent av Afrika sør for Sahara har tilgang til energikilde… Autonome solcelleinstallasjoner og mikronett er under utvikling der. Afrika, som en region med en kraftig gruveindustri, forventer dermed å få et alternativ til dieselkraftverk, samt en pålitelig backupkilde for upålitelige strømnett.
I Russland er perioden med dannelse av solenergi nå i gang. Den første solcellestasjonen med en kapasitet på 100 kW, som ligger på territoriet til Belgorod-regionen, ble lansert i 2010. Solcellepolykrystallinske paneler for den ble kjøpt på metall-keramikkanlegget i Ryazan. I Altai-republikken startet byggingen av et 5MW solkraftverk i 2014. Andre mulige prosjekter i dette området vurderes, blant annet i Primorsky Krai og Stavropol Krai, samt i Chelyabinsk-regionen.
Når det gjelder termisk solenergi, ifølge 21st Century Renewable Energy Policy Network, var den globale installerte kapasiteten i 2012 255 GW. Mesteparten av denne varmekapasiteten er lokalisert i Kina.I strukturen til slike kapasiteter spilles hovedrollen av stasjoner rettet direkte mot oppvarming av vann og luft.